Hva er den største forskjellen mellom e-sport i Norge og utlandet? Hva må endres for at Norge skal kunne fostre et helnorsk lag som kan hevde seg på et internasjonalt nivå? Og hva skal til for at den norske e-sportscenen skal lykkes? Vi har spurt tre i gaming-miljøet.
Jonas «BSL» Alsaker Vikan
Tidligere turneringsansvarlig i ESL og proffutøver i CS
1. Hva er den største forskjellen mellom e-sport i Norge og utlandet?
– Den største forskjellen mellom e-sport i Norge og utlandet er holdningene, mer enn rammene rundt det. Internasjonalt jobber ESL målrettet mot publikumsopplevelser, og lager en hype rundt det å dra og se live e-sport med for eksempel salg av klubbdrakter og flagg. Når man har et opplegg rundt dette, så kommer automatisk hypen fra media rundt utøvere som holder høyt nivå, og deretter populariteten blant publikum. Det kan sammenlignes med engasjementet rundt sjakk her i Norge, som plutselig skøyt i været da vi hadde en nordmann som hevdet seg i verdenstoppen.
2. Har du noen tanker om hvordan rammer og holdninger må endres for at Norge skal kunne fostre et helnorsk lag som kan hevde seg på et internasjonalt nivå?
– Jeg tror største problemet er at folk i Norge ikke har gode nok holdninger til hva de holder på med. Vi er ikke seriøse nok her i Norge. De får det jo til i Sverige, Danmark og Finland. Det er små marginer mellom de virkelig gode og de aller beste. Derfor er selvevaluering, seriøs holdning og strategisk spill, de siste stegene som må til for å havne på et verdensnivå. Konstant overføring av kunnskap og veiledning fra for eksempel tidligere utøvere som meg selv og andre som har profferfaring, kan hjelpe til med dette.
3. Hva skal til for at den norske e-sportscenen skal lykkes?
Det er bedre rammevilkår for å lykkes nå enn det var før. På min tid var det sjelden vi fikk penger vi faktisk vant, og svært få fikk lønn. Nå kan man ha det som et levebrød og mange roller kan ha en karriere etter selve spillingen. Jeg tror man må begynne med å få folk til å møte opp og faktisk se for eksempel Telenorligaen live, og lage publikumskultur først. Basen er der, men den må kultiveres.
Nicholas «Nicothepico» Korsgård
Tidligere trener i Fnatic og nåværende Head Coach i LoL for PostFinance Helix i Sveits
1. Hva er den største forskjellen mellom e-sport i Norge og utlandet?
Media i andre land fremhever og håndterer stjernene på en mye bedre måte enn i Norge. Jeg tror også vi er litt gammeldagse kulturelt sett, i motsetning til en større åpenhet i utlandet. I tillegg er det en stor forskjell i villighet fra sponsorer.
2. Har du noen tanker om rammer og holdninger må endres, for at Norge skal kunne fostre et helnorsk lag som kan hevde seg på et internasjonalt nivå?
Talentet og holdningene er her, men tidskravet for å lykkes er massivt. Organisasjoner og aktører har til nå ikke hatt muligheten til å tilby lønninger på et nivå som gjør at tidsbruken kan høynes, og da blir det vanskelig. For at Norge skal kunne fostre et internasjonalt lag, trenger vi bedre infrastruktur og sponsing fra de rette aktørene, noe jeg tror og håper vil være mulig de kommende årene.
3. Hva skal til for at den norske e-sportscenen skal lykkes?
Det er ikke mangelen på holdning fra utøverne som skaper mangel på muligheter. Det er heller at holdninger rundt utøverne, og selve infrastrukturen i Norge gjør oss fraværende på den internasjonale scenen. For hver person som har tatt den samme risikoen jeg tok, lykkes kanskje én av tusen. Til gjengjeld har jeg opparbeidet et studielån på 400 000 kroner for å kunne følge drømmen min. Det handler om disiplin, motivasjon og dedikasjon fra utøveren som vil lykkes.
Simen «Warclown» Henriksen
Tidligere CS-proff og medeier av Apeks.gg
1. Hva er den største forskjellen mellom e-sport i Norge og utlandet?
Hvis vi sammenligner med våre nærmeste naboer (Sverige, Danmark og Finland) så er den store forskjellen per i dag nivået på utøvere/lag. De siste årene har vi sett en positiv endring i Norge rundt e-sport: NRK dekker store turneringer på direktesendt TV (både lineær og nett-TV), det er stor interesse kommersielt, og politikere har åpnet opp øynene for sporten. Mangelen på ovennevnte har lenge vært en hvilepute/unnskyldning for norske utøvere.
2. Har du noen tanker om rammer og holdninger må endres, for at Norge skal kunne fostre et helnorsk lag som kan hevde seg på et internasjonalt nivå?
Rammene i 2019 er mer satt enn tidligere, med helprofesjonelle klubber som har mulighet til å lønne sine spillere. Nå må fokuset hundre prosent ligge på det sportslige – de norske utøverne må nå legge ned nødvendig arbeid for å kunne hevde seg internasjonalt. Personlig mener jeg at det viktigste som må endres er lojaliteten og holdningene til spillerne. Det er for enkelt å gi opp, og bytte lag dersom laget ikke oppnår resultater raskt nok. Hardt arbeid må legges ned og tap må utnyttes som viktig lærdom. Vi har opptil flere ganger sett, på internasjonalt nivå, at et nytt lag kan prestere dårlig over tid før de tar det siste steget opp til verdenstoppen. Denne innstillingen og«stå-på-viljen» savner jeg i det norske miljøet.
3. Hva skal til for at den norske e-sportscenen skal lykkes?
Hardt arbeid og dedikasjon fra spillere, først og fremst. Klubber og organisasjoner som jobber med e-sport må selvsagt fortsette det gode arbeidet, og prøve å videreutvikle seg. De profesjonelle rammene rundt e-sport har aldri vært bedre i Norge enn det de er i dag. Når Norge har hatt topplag internasjonalt for over ti år siden, uten de gode rammene, så finnes det ingen unnskyldning for ikke å oppnå sportslig suksess nå.
